Det var ei noen blomst
som ble lagt på den vei
som Guds Sønn måtte vandre engang.
Da Han bar på Sitt kors
opp til Golgata høy,
ingen fulgte Ham der med sin sang.
Når de spottet og slo,
og de hånet og lo,
var Han like tålmodig og from.
Taus og stille Han står,
ja, Han var som et får
da av folket Han mottok sin dom.

Ingen krone Han bar
av det edleste gull
da for Pontius Pilatus Han stod.
Nei, en krans blott det var
som av torner var full,
så Hans kinner ble vætet med blod.
Av Sin Fader forlatt
og av folket forhatt,
helt alene Han kjempet og stred.
Midt i lidelsen stor
intet trøstende ord,
men kun helvedes kvaler Han led.

Når de naglene slo
i Hans hender og ben,
kunne dette vel være Guds Sønn?
Blodet rant fra Hans sår,
men så hellig og ren
til Sin Fader Han sendte en bønn.
Ikke bønn med et hat,
men: Min Far! Dem forlat,
for de vet ikke selv hva de gjør.
Og når eddik ble rakt,
da er allting fullbrakt:
Som en røver på korset Han dør.

Han til dødsriket fòr
for å løse dem ut
som var døde i troen på Ham.
Satans velde var stort,
men Han seiret til slutt,
ingen død kunne holde Guds Lam.
Seierskransen Han bar,
som den konge Han var
når fra graven Han oppstod igjen.
Dødens nøkler Han bar
når Han hjem til Sin Far
triumferende svinger seg hen.

Men Han kommer igjen
for å hente Sin Brud
fra den kommende trengsel så stor.
O, vær rede, min venn,
meget snart kommer bud:
Vi i skyer skal løftes fra jord.
Vi skal prise Ham der
som vi ei kunne her,
når vi frelste i Him'len skal stå.
I rettferdighets drakt
skal vi skue Hans prakt,
og av nåde vi kronen skal få.