Det var ei nogen blomst som ble lagt på den vei
som Guds sønn måtte vandre en gang.
Da han bar på sitt kors opp til Golgata hei,
ingen fulgte ham der med sin sang.
Når de spottet og slo, og de hånet og lo
var han like tålmodig og from.
Taus og stille han står, ja han var som et får
da av folket han mottok sin dom.

Ingen krone han bar av det edleste gull
da for Pontius Pilatus han sto.
Nei, en krans blott det var som av torner var full
så hans kinner ble vætet med blod.
Av sin fader forlatt, og av folket forhatt
helt alene han kjempet og stred.
Midt i lidelsen stor intet trøstende ord,
men kun helvedets kvaler han led.

Når de naglene slo i hans hender og ben
kunne dette vel være Guds sønn.
Blodet rant fra hans sår, men så hellig og ren
til sin fader han sendte en bønn.
Ikke bønn med et hat, men min far dem forlat,
for de vet ikke selv hva de gjør.
Og når eddik ble rakt, da er allting fullbrakt,
som en røver på korset han dør.

Han til dødsriket fór for å løse dem ut
som var døde i troen på ham.
Satans velde var stort, men han seiret til slutt
ingen død kunne holde Guds lam.
Seierskransen han bar, som den konge han var,
når fra graven han oppstod igjen.
Dødens nøkler han bar når han hjem til sin far
triumferende svinget seg hen

Men han kommer igjen for å hente sin brud
fra den kommende trengsel så stor.
Og vær rede min venn, meget snart kommer bud:
Vi i skyer skal løftes fra jord.
Ja, vi skal prise ham der som vi ei kunne her
når vi frelste i Himmelen skal stå
I rettferdighets drakt skal vi skue hans prakt
og av nåde vi kronen skal få.