Sarons rose, å hvor du er fager,
ren og hvit blant tornene du står.
Som en lilje skjønn, i vårens dager,
ja i glans du andre overgår.

Rosens prakt, i ord kan aldri tolkes,
der hun står i dalens dype bunn.
Hun er brud, av Kongen den utvalgte,
venter på den store høytidsstund.

Og med ett hun ser sin hjertens kjære,
lik et rådyr, som en hjort så fin.
Han hun elsker er hun ganske nære,
gjennom gitret ser til henne inn

Hennes elskede nu tar til orde:
"Min venninne, kom nu til meg ut.
Her er blomster mange, små og store,
det er vår, se vinteren er slutt."

Turtelduens røst har latt seg høre,
fikentreets frukter rødmer til.
Liflig tale når til hennes øre,
Han sin fagre se så gjerne vil.

På sin brud Han finner intet lyte,
kjenner kun en duft av rene klær.
Hennes skikkelse Han ønsker nyte,
Kongens hjerte overvunnet er.

Mens i trengslens natt hun stille sover,
se da kommer Han til hennes dør.
Hennes søvn å bryte dog Han voger,
men Hans røst er like øm som før.

Fylt med lengsel, Han til henne roper:
"O, Lukk opp, min due, du er min!"
Se, Hans lokker full av duggens dråper;
Han sin hånd i luken rekker inn.

Du som sover, skynd deg, gjør deg rede!
Tvett deg ren, la lampen lyse klart!
Snart er Jesus selv hos oss til stede,
tar oss hjem, å tenk så underbart.