Å at jeg kunne min Jesus prise,
som jeg av hjerte dog så gjerne vil.
Fordi Han ville slik nåde vise,
å byde meg Sitt himmelrike til.

Jeg gikk i blinde, jeg lå i døden,
og mørkets fyrste holdt meg ganske fast.
Og ropte jeg til min Gud i nøden,
Han frelste meg og mørkets lenker brast.

Ha takk, O Jesus, for korsets smerte,
for døden og for Dine mange sår.
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte,
og vinteren ble til en liflig vår.

Opp, alle vanner, og stem i sangen
til ære, pris for Ham som har oss løst.
Vi går i trengsel og strid så mange,
men kun en liten stund, å hvilken trøst.

Snart er vi hjemme og står for tronen,
hva gjør det da om solen har oss brent?
Når hytten faller, så får vi kronen,
og alt elende er så dermed endt.

Da skal vi skinne langt mer enn solen,
og mer enn stjernene med all sin glans.
Ja, med vår Jesus få plass på stolen,
men dette overgår dog all vår sans.

Å, tenk dog, brødre, hvor helgensangen,
vil bruse da som mange vanners lyd.
Og englers jubel vil øke klangen,
når de ser oss i sådan evig fryd.

Ja Deg alene skje evig ære,
O Jesus, som oss kjøpte med Ditt blod.
Vår syndebyrde Du måtte bære,
det skyldbrev slette ut oss var imot.

Å, hvilken lykke å Deg tilhøre,
takk, takk at også jeg fikk være med.
Din gode gjerning Du selv fullførte,
til jeg står fri og frelst i evighet.